Hitler var en bæsj.

("Knausgård er ikke like kul på Tysk...") 

"The third reich will last a thousand years." - Adolf Hitler. 

Med tanke på at det tredje riket varte i 12 år (1933-1945) er det vel ikke særlig slemt å anta at overslagsregning kanskje ikke var Doffens sterkeste side? Det tredje riket varte i historisk sammenheng en oppsiktsvekkende kort periode, men klarte likevel å gjøre vanvittig mye skade på den lille tiden det eksisterte. 25 millioner mennesker systematisk utryddet, Europa i brann og for hva? Kun for å tekkes innfallene til en nevrotisk østerriker som egentlig bare var en talentløs kunstner?

"Nazier? Ser jeg ut som en mislykket kunstner med et nevrotisk nag mot sin far og verden?" - Magneto.

At denne mannen klarte å få et helt land til å gå av skaftet så til de grader som det gjorde kommer alltid til å forbli et mysterium for meg. Ett enda større mysterium er vel folk som over 60 år senere fortsatt dyrker fyren som en Gud. Folk som mener at den hvite rase er andre raser overlegne... Hvorfor får jeg alltid følelsen av dette synet fremmes av mennesker som først og fremst er levende eksempler på at søsken under ingen omstendigheter burde få barn...? 

("Ikke autoritær nok, du liksom...")

"Anyone who sees and paints a sky green, and fields blue ought to be sterilized." - Adolf Hitler.

Da jeg vokste opp hørte jeg ikke mye om begreper som "rasisme" og "nynazisme" til å begynne med. På 80-tallet begynte det derimot å bli begreper som dukket opp oftere og oftere. "Norge for Nordmenn" var ett uttrykk som dukket opp ofte nok til å gi meg en ubehagelig smak i kjeften. Min mørkhudede lillesøster, adoptert fra Calcutta i India var vel en 8-9 år gammel da hun satt på min fars fang, og hørte en meget forstyrret gammel idiot som het Jack Erik Kjuus, lederen av "Hvit Valgallianse" erklære i beste sendetid på NRK at adoptivbarn i Norge burde steriliseres.
Min far fikk da den koselige jobben med å forklare en 8-9 år gammel jentunge (og si hva du vil, men en 8-9 åring skal på dette tidspunktet i livet ha helt andre ting å bekymre seg om!) følgende: 

1) Hva "sterilisering" betyr.
2) At dette var en meget forvirret, syk og ikke minst gal mann som aldri kom til å få gjennomslag for sin galskap.

Min far måtte med andre ord forklare min lillesøster hvorfor en mann som aldri hadde møtt henne hadde en interresse av å sterilisere henne. Min søster som bare en to-tre år tidligere hadde stått på badet og forsøkt iherdig å vaske av seg hudfargen. For hvor uskyldig var egentlig min far oppi det hele...? Hvor mange ganger satt ikke min lillesøster og hørte på voksne som snakka om "alle de derre jævla utlendingene som kommer rekende til landet og tar jobbene våre", for så å oppleve at de snudde seg mot henne og sa "Ikke deg, altså!" ? Hvordan føles det egentlig å bli fortalt at du er "100% norsk", for så å føle det motsatte hver gang du ser deg i speilet? Startet virkelig Holocaust med Hitler?

Min far ble av grunner jeg av respekt for de avdøde ikke skal gå inn på her en ganske bitter mann etterhvert. Det fornuftige i en slik situasjon ville selvfølgelig vært å spørre seg selv "Hvorfor er ikke livet mitt ålreit?" og ikke minst "Hva skal til for at livet mitt skal bli ålreit?" Min far valgte annerledes. Min far trengte noen å legge skylda på. Og utlendinger i Norge var takknemlige skyteskiver. Oppskriften på hat er egentlig meget ukompliserte greier. Man følger følgende prosedyre:

("And get a fucking haircut !!"

1) Ta en stk.sint bitter mann av arten homo sapiens.

2) Bland gjerne inn litt alkohol.

3) Spe på med altfor mye fritid.

4) Plasser den sinte, bitre mannen på en sofa.

5) Hent popcorn og nyt alle de filosofiske gullkornene som vil komme på løpende bånd.

NB! Bør nytes i moderate mengder. For store doser kan medføre hjernebrekkasje og ikke minst en total mangel på respekt og kjærlighet for det aktuelle individet.

Alt har nemlig sitt opphav. Ingenting oppstår av ingenting, og ingenting kan heller ikke bare forsvinne. Hat oppstår ikke bare av seg selv. Det skapes, og det skapes av meg og deg. Hver eneste dag. Vi har tydeligvis en voldsom aversjon mot "de andre" nedlagt i oss. Skulle virkelig ønske at det ikke var slik, men kan du med hånden på hjertet se på historien og påstå noe annet?

("Nein... Not much fun in Stalingrad...")

"Who says I am not under the special protection of God?" - Adolf Hitler.


Da jeg vokste opp og etterhvert stiftet kjennskap med rasismen var det en del ting som slo meg. 


1) Den var basert på uvitenhet og ikke minst frykt.

2) Det var også tydeligvis en tro på at vi "hvite" var spesiellt utvalgte. Guds utvalgte.

3) Hvis du ikke var med dem, da var du mot dem. Og var du mot dem, da var du en sviker.

Rasismen endret likevel karakter etterhvert som jeg ble eldre. Det ble mindre om rase og mer om religion og kultur. Det gjorde dessverre rasismen mer stueren. Det er mer spiselig "å være skeptisk til Islam" enn å rett og slett mislike mørkhudede. Å "bevare den norske kristne kulturarv" høres sikkert hakket mer nobelt ut enn å "slåss for den hvite rase". Og resultatet? Vel, det sitter en fyr i Oslo Tingrett nå som "forsvarte den norske kristne kulturarv". Kall det hva faen du vil. Når resultatet er nesten 80 drap er ikke forskjellen veldig stor. Pakk dritt inn i silke om du vil. Det lukter ikke noe bedre av den grunn.

Likevel var rase det sentrale da jeg vokste opp. Min lillesøster var vel en av de første mørkhudede i min hjemby, og reaksjonene lot ikke vente på seg. "Aanonlie" ble raskt til "Svartinglie". (Det bør nevnes at i hva kreativitet i utvikling av kallenavn angår, er Namsos et u-land.)


"Jaså? Hørd dokk ha fått svarting i huse'?" (Elev i min paralellklasse i grunnskolen.)


Joda. Hjertelig velkommen til Namsos. Byen med det store hjertet. Byen som tar imot deg med åpne armer, så lenge du blir usynlig i det øyeblikket du lener deg mot en off-white vegg? Det er likevel lenge siden jeg har vært der så det kan godt hende det har blitt bedre. Dette er tross alt en by som ikke tok imot sine første ikke-vestlige innbyggere før på slutten av 80-tallet. Kanskje de lærer etterhvert. Selv om jeg må innrømme at når det dukker opp Namsosinger i media med litt "merkelige holdninger" går det fortsatt kaldt nedover ryggen på meg. Det er vel fordommer som henger igjen hos meg.  

("Skål, kosmonauter!")

For det er urettferdig og ikke minst stigmatiserende å henge ut min hjemby som mer rasistisk enn gjennomsnittet. Det er ikke et Namsosproblem. Det er ikke et norsk problem heller. Det er et menneskelig problem. Og i det øyeblikket jeg hevder at min hjemby er verre enn resten av verden så går jeg i den samme tankefella som så mange før meg. Jeg lar personlige erfaringer skygge for den objektive virkeligheten. Og resultatet? Jeg blir med på å legitimere fordommer og stereotyper. Det var likevel der jeg først stiftet kjennskap med fenomenet rasisme.

Og det er synd. Namsos er mer enn karsk, rånere og uvitenhet. Som alle andre steder, det byr på det beste og verste av alt. Det er jeg fullstendig klar over. Likevel er det også det stedet hvor min lillesøster lærte seg ordet "svarting". Og "sotrør". Og det er et sår som ikke gror. Et sår som får meg til å se på en by med redsel. Et sår som aldri lar meg glemme. Et sår som gjør meg forbanna når ord som "snikislamisering" dukker opp. Ordene har kanskje forandret seg, men innholdet er det samme. "Vi" er bedre enn "dem". "Vi" må beskyttes mot "dem". Og med fare for å bli subjektiv; Islam har aldri skremt meg. Høyreekstreme skremmer derimot livskiten av meg. Og det var ikke Islam som tok livet av nesten 80 mennesker på Utøya. Det var høyreekstremisme.

("Hey there baby... You wanna 'conquer Poland' ?")

"Hence today I believe that I am acting in accordance with the will of the Almighty Creator: By defending myself against the Jew, I am fighting for the work of the lord." - Adolf Hitler, "Mein Kampf". 



Ett tankeeksperiment: Bytt ut "Jøde" med "Muslim". Kan du virkelig med hånda på hjertet hevde at Hitlers meninger og verdier ikke fortsatt lever? Når folk maser om "snikislamisering" så er ikke det oppsiktsvekkende forskjellig fra mye av det som Hitler beskyldte jødene for. Første gangen jeg hørte ordet "snikislamisering" kom det fra Siv Jensen. FrPs nye ubestridte dronning hadde funnet seg en fiende. Ikke at det var noe nytt, hennes forgjenger hadde vært i tottene på dem lenge. Faktisk så til de grader i tottene at han forfalsket brev fra en radikal islamist som ville ta over Norge. 

Og likevel er det ingen som beskylder Siv, Carl og FrP for "snikhøyreekstremisering". Men det er kanskje på tide? Hvorfor er det ingen som protesterer høylydt mot "snikhøyreekstremisering"? At Høyreekstreme kan bli farlige burde da vel være hevet over enhver tvil nå? For en to-tre år siden spaserte jeg nedover Egertorget. Der sto det en illsint mann på en melkekasse med en mikrofon og advarte mot "snikislamisering". (Tips; Hvis du vil bli tatt alvorlig, ikke still deg på en melkekasse. Det virker bare mot sin hensikt. Tro meg!) Han sammenlignet faktisk "snikislamiseringen" med Hitler. Det var da jeg ikke klarte å dy meg lengre.

("Vi hadde en del sjanser, men marginene var ikke på vår side!")

Marius: "Hitler? Virkelig? Er du helt sikker på at det er en sammeligning du vil bruke? Si hva du vil om Hitler, men han "snikinnførte" ikke noe som helst. Han var alltid veldig tydelig på sine ønsker og mål for verden..."

Sint mann på melkekasse: "Gjør narr av meg om du vil, men vit dette: Når vi alle snakker Arabisk bør du faen ikke komme til meg og sutre!"

Marius: "As salaam aleikum."


Joda, det skal tydeligvis ikke være lett. 5 millioner mennesker i dette snodige lille landet og det er ikke til å stikke under en stol: Det hadde vært innmari mye lettere hvis alle var like. Det enkleste hadde vel vært om alle var ateister. Ingen Gud, ingen krangel om hvilken Gud som er den riktige. Men det kommer neppe til å skje. Norge er et multikulturellt samfunn enten du liker det eller ikke. Med muslimer. Og jøder. Og antisemittismen kan vel ikke sies å være død heller. Ihvertfall ikke så lenge det finnes ustabile individer som feks. støtter seg på David Icke, mannen som vel er mest kjent for sin "banebrytende" teori om at jøder er reptiler fra verdensrommet. Men face it. Vi blir ikke et homogent samfunn igjen, om vi i det hele tatt noen gang har vært det. Enten vi liker det eller ei, vi må faktisk lære oss å sameksistere. 

Alternativet? Tja, vi kan jo prøve Midt-Østen løsningen? Den har jo funka som ei kule hittil. En løsning som jeg etterhvert har skjønt fungerer etter følgende prinsipp:

Jøde: "Muslimene skyter på oss! Men slapp av, jeg har en løsning! Vi skyter igjen!"

Jøde II: "Det var den samme løsningen vi forsøkte forrige gang. Og de 148 gangene før det. Det er ikke på tide å prøve å tenke litt utenfor boksen?"

Jøde: "Nei. Å gjøre det nøyaktig samme vi har gjort 148 ganger før er det siste de kommer til å forvente at vi gjør nå!"

Muslim: "De skyter igjen! men slapp av jeg har en løsning! Vi skyter igjen!"

Muslim II: "Det var den samme løsningen vi vi forsøkte forrige....."

Du ser hvor dette bærer, ikke sant? Resultatet kan i mine øyne egentlig bare oppsummeres med ett ord: Død. Og en tanke bare... Jøder som dreper Muslimer... Muslimer som dreper Jøder... Jeg kan ikke skjønne annet enn at Hitler sitter i sin lille skammekrok i Helvete og ler seg ihjel. For Doffen må da dette være julaften og 17.Mai samtidig? 

("Faen Børre... Hadde det drept deg å bruke en deodorant ?!")

"In starting and waging a war it is not right that matters, but victory." - Adolf Hitler. 


Nei integrering og sameksistens er ikke enkelt. Og derfor er det alltid noen som mener at vi bør gi opp. Det blir for mye jobb, lizm...




"Kids, you tried your best and you failed miserably. The lesson is, never try." - Homer Simpson. 

Vel, gjett hva? Livet er ikke lett. Ingenting som er verd å oppnå kommer gratis. Når en mann og en kvinne må jobbe som besatt bare for å få et ekteskap til å fungere, trodde du virkelig at å få et samfunn med gud vet hvor mange individer til å fungere skulle være enkelt? Og når SIAN og resten av den mørkebrune møkkaballetten remjer av gårde om "snikislamisering" og "forsvar av den norske kultur" så er det ikke verken særlig originalt eller stuerent. Det er en patetisk omskriving av gammel drit jeg har hørt altfor mange ganger før. Det hadde vært mye enklere hvis "vi" fikk være i fred. Uten å måtte forholde oss til "dem". 


Joda, det er bare ett problem: Vi må forholde oss til "dem". "De" har nemlig kommet for å bli. Og hvis de mørkebrune møkkasubbene virkelig var de "tapre krigerne" som de liker å fremstille seg som, så hadde de ikke vært redd for å legge ned sin del av innsatsen. Istedet velger de den feige utveien. Hat. Den enkle utveien. Hvem som helst kan hate. Det er enklere enn å klø seg bak. Og de kan pakke det inn i hvilken semantisk søtsuppe de vil. Ordene har kanskje forandret seg, men innholdet er gammelt nytt. "Oss" mot "dem". Hitler smiler bredt.

("It's fun to stay at the Y-M-C-A....")

Og det er noe av grunnen til at jeg valgte Hitler som utgangspunkt. Jeg kan nemlig ikke fatte og begripe annet enn at vi har lært skremmende lite, og det er for meg det mest nedslående av alt. Følelsen av Deja Vu hver gang en mørkebrun idiot åpner kjeften slår alltid inn. Hitler dyrkes fortsatt som en messias i idiotmiljøer verden over, og ingen av dem stopper opp og tenker over følgende:


Hitler var en taper. En feig taper. At han tapte krigen med ett brak er en ting, men han hadde jo faen ikke stake nok til å ta konsekvensene for sine handlinger heller. Mannen som skulle lede Tyskland inn i en strålende fremtid putta en giftkapsel i kjeften og blåste huet av seg. Ussel og feig til det siste. Litt av en messias, ikke sant? Og det er vel det som driver slike krefter. Redsel. Uvitenhet. Feighet. Istedet for å gå i oss selv og ta ett oppgjør med oss selv og våre egne holdninger (noe som virkelig krever ryggrad!), så retter vi alt vårt sinne og hat utover. Finner noen å legge skylda på. Akkurat som Doffen. Hitler har vært dau i over 60 år, men hans arv lever videre i beste velgående. Og akkurat som over 60 år siden er det noen som ender opp med å betale for det. 

(Beklager så mye...)

Jeg vet ikke hva som motiverte de som tydeligvis ble vettskremt av at lillesøstra mi var brunere enn gjennomsnittet en gang i tiden. Hat? Ondskap? Uvitenhet? Alt jeg vet er at en liten jentunge fikk ett forferdelig utgangspunkt i tilværelsen. En jentunge hvis eneste forbrytelse var å bli adoptert av mine foreldre. Hun innvandret ikke til dette landet. Hun ble heller ikke smuglet, eller snek seg over grensa. Hun søkte ikke asyl. Hun ble faktisk ikke spurt engang. Hun kom til dette landet 3 måneder gammel. Og så fort hun lærte seg å snakke lærte hun en ting: Å være mørkudet i Norge er ikke for pyser. Og hvis dagens moderne "kulturforsvarere" får viljen sin blir det ikke lettere med det første. 


Smil Hitler. Du fikk viljen din. Det blir kanskje ikke et tredje storgermansk rike med det første, men den hatfyllte møkkasuppa du etterlot deg kommer likevel ikke til å forsvinne med det første. Jeg burde kanskje bare være glad til? Høy, relativt slank, blåøyd og blond... Hva skulle vel jeg bekymre meg for? Vel, jeg skulle gjerne ha opplevd en tid hvor slike møkkahjerner får hva de fortjener; Øredøvende taushet. Det er nemlig en ting jeg aldri kommer unna: Hjernebrekkasjen. Smerten som oppstår i hjernen når slike drittsekker åpner kjeften. Å leve i ett samfunn hvor jeg slipper denne smerten... Det er mitt utopia. Mitt Eden. Men arven etter Hitler har vel brent seg for godt fast til at det kommer til å skje. Fy faen for en bæsj.